Elisabeth Mellbye ble født i 1954, og vokste opp i en søskenflokk på fem på Nes på Hedmarken. Foreldrene drev Mellbye planteskole. At arbeid og ansvar ikke sluttet kl.1600 ble Elisabeth tidlig vant med. Den ballasten ble god å ha da hun 27 år gammel flyttet til Vaset sammen med ektemannen Eivind Brenna. Et stort nytt kapittel i Elisabeths liv stod for døren.

- Det var veldig spesielt i begynnelsen, men da jeg først kom inn i familien ble jeg veldig godt mottatt, forteller Elisabeth. Hun hadde stor respekt for svigermor Eli som hadde vært med å starte leirskolen, og som var mor til seks barn. Eli hadde sitt system og lang erfaring, mens Elisabeth kom med nye tanker og innspill. - Det var ikke lett for henne å se nye ideer ta form, men det gikk seg til med gjensidig respekt.

De to første årene hadde Elisabeth lærerjobb på Vestre Slidre ungdomsskole. Samtidig var det litt kvelds- og helgejobbing på leirskolen før hun og Eivind tok over driften. - Program og innhold på leirskolen var det lærerne som stod for. Eivind og jeg hadde ikke noe ansvar for det pedagogiske, men vi var jo lærere sjøl og veldig engasjert. Det har vært noen utfordringer, men givende.

Elisabeth har god grunn til å være stolt av å ha mestret en bedrift som har vokst til å bli Norges største leirskole. Elevantallet har økt kraftig og hun har skaffet arbeidsplasser til mange. I 1970, fem år etter at Brennabu leirskole ble etablert, lå elevantallet på 550. Etter at Eivind og Elisabeth tok over i 1983, begynte elevantallet å vokse i takt med utvidelse og hyttebygging. De fikk flere senger og større grupper. I 1990 var elevantallet kommet opp i 2880, i 2010 var antallet økt til 3500. I 2022 ble ny rekord satt med 4100 leirskoleelever.

- I tillegg til leirskolemarkedet, begynte vi på 90-tallet å leie ut hyttene til privatpersoner i helger og ferier, fortsetter Elisabeth. - Men det å ha belegg med så vidt forskjellige gjestegrupper har til tider vært en balansekunst. Alt skulle tåle tøff behandling av leirskoleelever fra mandag til fredag, og det skulle være pent og ryddig til helgen.

Da Elisabeth begynte på Brennabu, var det bare Eivind og henne på kontoret, pluss 2-3 på kjøkkenet. Etter at Eivind ble ordfører i 2009, ble Elisabeth alene med det daglige ansvaret. - Jeg ansatte Ingrid Øye som medarbeider i 50% stilling. Eivind reagerte med - Hæ? En 50% stilling som skal erstatte meg? Da jeg i tillegg kjøpte traktor uten å spørre han falt det han litt tungt for brystet, men ellers gitt det greit. Jeg har hatt så mange lojale og flinke folk med meg. Arnhild ur Nythun jobbet på kontoret i nærmere tretti år. Og ikke minst vaktmestere og firmaer som vi hele tiden har vært avhengig av har stilt opp og fikset smått og stort, sent og tidlig.

- Da vi stod i det, var det sånn det var, en livsstil. Vi var nattevakter sjøl, gikk låserunder sjøl, det var jobb sent og tidlig. De som har lidd av det er muligens barna våre, i tillegg til skuldrene og nakken min, tilføyer hun. - Men ingen av ungene våre, verken Oddmund, Bendik eller Ana Maria, var mye på leirskolen i oppveksten. Vi hadde selvsagt mye kjøring til barnehage og aktiviteter mens de var små. Jeg glemmer ikke hvordan det var å drive leirskole og et hjem samtidig. Det var dager da alt fløt. Jeg tenkte at jeg skulle sette opp en plakat der det skulle stå: Du entrer nå en sone hvor husetes mor har fullstendig gitt oppi Men - vi er et godt tospann Eivind og jeg, vi kom igjennom den perioden også.

For å få påfyll og avbrekk fra hverdagen på Brennabu, lot Elisabeth seg villig verve til foreningsliv, styre og stell på lokalt plan, men også nasjonalt. NHO-Innlandet, Innovasjon Norge-Oppland, Valdres revisjon og Visit Valdres har nytt godt av hennes engasjement og kompetanse. Hun har også vært meddommer i straffesaker, sittet i kommunestyret og vært nestleder i Norsk Leirskoleforening. - Det å komme seg ut, av og til få en natt på hotell, det var en bra avveksling. Da fikk jeg samtidig et blikk utenfra på hva jeg drev med.

I flere tiår år har Elisabeth og staben på Brennabu sett hvordan holdninger, trender, oppførsel og språkbruk har endra seg. Med 4000 12-åringer årlig, kan de følge utviklingen på nært hold. For noen år tilbake opplevde de mer hærverk. Elever kunne ødelegge bare for å ødelegge. - Den holdningen er heldigvis borte, sier Elisabeth. - Men det er enormt mye tøff bruk. Det er litt sånn: Oil Vi kom til å ødelegge den sofaen vi! Elever i flokk kan være ganske voldsomme og mangler ofte respekt for de ansatte, mens de en-til-en er veldig hyggelige og høflige.

– Det er å møte mennesker som møter naturen. Se gleden til barn som gleder seg til å være ute. Det å se stjernehimmelen, det å klare å gå I0-kilometeren. Også alle de personlige møtene selvfølgelig.

- Den største utfordringen har vært å være arbeidsgiver. Det er mange behov, og det å få nok flinke folk til de riktige jobbene har vært en utfordring. Men det er selvsagt unntak, som for eksempel Inger Berit Lyseng som har vært med siden vi begynte. Det har også vært store utfordringer med likviditet, spesielt i perioder mens det var bygging og utvidelser.

Å arrangere skolebasarer og kakelotteri for å spare til leirskole, er det slutt på. Kommunene får i dag rammeoverførte midler. Leirskoleopphold er nå forankret i opplæringsloven og er en obligatorisk del av grunnskoleløpet. Elisabeth var nestleder i Norsk Leirskoleforening i 2019 da de fikk lovfestet leirskole som en rettighet - sammen med Venstre og Guri Melby. - Det var en viktig seier som jeg er stolt over å ha vært med på. Jeg og daværende leder Trond Setlo ble også kreditert med æresmedlemskap i Norsk Leirskoleforening for den seieren.

Innholdsmessig i leirskolen tror jeg det vil utvikles en trygghet på at leirskole er en del av grunnskoleløpet. Denne forutsigbarheten tror jeg vil bidra til å sikre økt kvalitet på leirskoletilbudet. Ulempen kan være at enkelte kommuner kan telle mer på økonomi­ knappene ved å korte ned reisevei, og at de holder seg til minimum lovmessig vedtak på tre døgn. Derfor håper jeg at leirskoleforeningen og politikere vil få på plass - i opplæringsloven - at et leirskoleopphold skal vare i fire døgn i et nytt naturmiljø. Det overordnede målet med leirskole er jo at de skal skifte naturmiljø, understreker Elisabeth.

Ungene er ikke lenger like vant med å være ute i aktivitet sånn som de var før. Utekompetansen er dalende og det er bekymringsfullt, mener Elisabeth. - Leirskoletilbudet er derfor enda viktigere enn før, vi har en misjon. Leirskolen som tar imot flere ulike skoler samtidig, har blitt en enda viktigere møteplass mellom ulike elever, kulturer og religioner som krever at man tar enda mer hensyn til hverandre. Hun forteller videre at det ligger mye læring i å re senga si, vise hensyn og ta ansvar, komme bort fra foreldrene og ordne seg sjøl. - Når jeg møter foreldre som sier at barna deres ikke har ferie fordi Lekeland er stengt, da blir jeg bekymret. Utekompetanse mangler hos foreldre også.

I dag bor Elisabeth og Eivind noen hundre meter nedenfor leirskolen. Hun vil ikke kalle seg pensjonist, Elisabeth har fortsatt eget kontor på Brennabu og kan komme og gå som hun vil. - Jeg blir fortsatt spurt om å ta noen vakter innimellom og det er fint. Det blir en slags halvpensjonsordning. Det er godt å vite at alt er på stell. Samtidig er det godt å slippe å være så nær at du ser ting som kanskje burde vært gjort. Når jeg ser ut av vinduet her tenker jeg at dette er mine fjell, dette er mitt liv, sånn ble det. Jeg føler jeg har hatt et meningsfylt liv, en meningsfull jobb, og synes jeg har bidratt bra i samfunnet.

- 1. januar 2020 tok Line Hovrud over som daglig leder etter meg. Hun er en virvelvind av et menneske som var veldig bra å få inn. Line inkluderer oss som sparringspartner og vi føler at vi fortsatt kan være til nytte, det liker vi.

På trappene til 2024 er det avklart at tredje generasjon Brenna vil ta over familiebedriften. Bendik som er yngst av ungene til Elisabeth og Eivind, flytter fra Oslo til Vaset med familien sin i løpet av 2024. Da er det 45 år siden Elisabeth møtte Eivind på lærerhøgskolen. De ble kjærester, men ingen av dem fortalte det til foreldrene sine. Da Elisabeth skulle i praksis og kom til Brennabu som student, møtte hun Oluf - Eivinds far - som utbrøt: Jaså, kommer du fra Elverum? Jeg har en sønn på Elverum forresten, kjenner du han?