IMG 0524 Liten

Læring for livet, …for meg

En stor gjeng med leirskoleelever av alle slag ruslet opp gjennom bjørkebeltet mot Langeberg. Det var mild høst og jordfarger glødet innunder lave skyer. Elevene på denne turen var som elever flest. Det var kameratslig moro, samtaler, latter og liv. En gjeng der bak sultet nok snart ihel og var døds-slitne. Noe de gav tydelig uttrykk for gjennom høylydt klaging. Joda, det var en gjeng full av liv slik som en fjelltur på leirskole skal være.

Lengst bak gikk en gutt. Han strevde tydelig, smilte tappert, men ikke et ord til klage. Jeg visste. Alle vi voksne visste at gutten hadde en alvorlig muskelsykdom. Musklene hans kan miste sin kraft. Men med aluminiumskinner godt skjult under buksen stabbet han med sine vaggende stive skritt etter de andre.

Oppe på toppen var det jubel og høylydt glede. Elevene slapp tunge sekker ned på bakken, drakk fra termos og hvilte seg inn mot varden som står der oppe. Endelig! Toppen!

Helt bakers, godt bak de andre kom en liten kropp med ryggsekk vaggende sakte mot toppen. To medfølgende lærere løp gutten i møte med hjelpende armer strukket frem til støtte… De visste jo.

Da hørte jeg ordene jeg aldri kan glemme. Gutten viftet hjelpen iherdig vekk og sa et tydelig:  -«Nei!» Han hev etter pusten. Så sa han forklarende: -«Om jeg bare en gang i livet mitt får komme meg på en fjelltopp, da vil jeg vite at jeg har gått dit uten hjelp!» Lærerne fulgte gutten med taus beundring opp de siste meterne. 

Aldri kan jeg glemme det denne flotte unge gutten sa. Å, det lærte meg: Aldri burde vi folk klage på småting i livet!

Det ble nok med denne ene fjellturen for vår venn, men viljen og styrken hans har jeg aldri opplevd maken til. Denne lille historien har jeg ofte fortalt, den handler om å ville og å få til det umulige.

Rektor Audun Myrvold

Ledig kapasitet leirskoler